Gjesteblogger: Ellen Næss

Mallorca, det er like rundt hjørnet det!

Det tar faktisk bare 3 timer og 20 min, så er vi i varmen og Syden. Kanskje ikke så varmt midt på vinteren selv om det er mange nordmenn som overvintrer der også. Det er i hvert fall varmere der enn det er i Norge, og ikke må de måke snø heller. Vi foretrekker vel Mallorca tidlig eller sen sommer, da er det passe temperatur. Turen som jeg forteller om her forgikk 3. til 10. mai og det var faktisk litt kaldt, og det regna mye. Det gjorde ikke noe, vi var der først og fremst for å bli kjent med stedet, ikke mest for sol og bad.

Flyreisen gikk raskt og greit, og den lengste reisen var vel faktisk fra flyplassen til hotellet i Alcudia, det tok over en time. Det føltes nok bare slik at det var så langt, dårlig vei var det siste stykket, og veldig mye veiarbeid og den slags. Nå er det vel motorvei strake veien til Alcudia. Vi hadde aldri vært på Mallorca før, men det er jo liksom SYDEN det, gjennom flere år. Vi hadde jo i grunnen ikke vært så mange andre steder heller på dette tidspunktet så bussturen var jo også spennende, å se et fremmed land og fremmedartede, merkelige hus, ikke akkurat likt Norge nei.

Vi bodde ganske nærme havna, i Villa Princesa, en del av Sunwing Resort & Spa Alcudia
Sunwing Resort bestod av ganske mange bygninger. Balkongen i vår leilighet var stor, med fin utsikt og solsenger. Selve bygningen var liten, og det var en nydelig innegjerdet hage rundt hele huset. Strandpromenaden var på den andre siden av gjerdet, og bortenfor der igjen, den flotte stranda som strakte seg så langt vi omtrent kunne se i sørlig retning og helt til havna i den andre retningen.

Vi hadde studert litt på forhånd, og funnet utflukter vi ville være med på. Gamlebyen med markedet og omegnen mellom havna og byen ville vi utforske på egen hånd. Alcudia er egentlig tre forskjellige steder. Det er gamlebyen som ligger litt i høyden, så har du havnebyen, havna, Puerto d`Alcudia. Fra havna strekker den 14 km lange sandstranda seg helt til Can Picafort. Stranda er langgrunn og finkornet, Langs stranda ligger det store hoteller på rekke og rad, helt til havna. Hotellene er til dels høye, men det er et belte av palmer, nåletrær, blomster og busker mellom hotellene og stranda slik at å vandre langs denne strandpromenaden er ikke som å gå tur i byen,

Alcudia, gamlebyen som ligger tilbaketrukket på en høyde hadde glansperiode i 2. århundrede f.Kr. De romerske herskere erobret byen og gjorde den til sin hovedstad, navnet ble Pollentia som betyr makt. Navnet Alcudia fikk byen av maurerne, som også hersket her en periode, og navnet betyr ”byen på åsen”. Byen har hatt flere erobrere, og den har blitt ødelagt og bygget opp igjen. Muren som fremdeles finnes, er oppført på 1300-tallet og herskerne den gangen var spanske erobrere. Byen er restaurert og tatt vare på, her er smale gater og middelaldermurer. Veldig mye liv og røre de dagene det er marked her oppe. Hvis du vil utforske byen i fred og ro, styr unna markedsdagene tirsdag og søndag.

Vi gikk langs hovedveien opp til gamlebyen, tusla litt rundt der og spiste lunsj på en hyggelig uterestaurant. Ikke langt unna finnes en av de eldste kirkene på Mallorca, Oratori de Santa Anna. Vi måtte innom den også, og kirkegårder i Syden og katolske land er så annerledes enn i Norge, at de er vel verd et besøk og noen fotografier. Veien tilbake fulgte vi de ”stiene” som førte oss til ruinene av det romerske teateret, ”Teatro Romano”. Dette er et romersk amfiteater som antagelig kan dateres tilbake til den gang romerne hersket her og kalte byen Pollentia. Det var veldig fint å vandre langs disse steingjerdene, og retningen var jo ikke vanskelig å finne ettersom gamlebyen ligger høyere enn havna. Der finnes også ruiner fra den romerske bosettingen, men disse fant vi ikke på vår vei denne dagen.

Søndagsmarkedet var først en stooor skuffelse. Vi tok taxi opp dit på markedsdagen, kom fram til området og fant det vi kan kalle ”Svinesund-boder” med klær, vesker, juggel og duker. Omtrent akkurat det samme vareutvalget som vi finner overalt, antagelig made in Hong Kong eller noe sånt. Ja ja sånn er det vel, tenkte vi, og vandra gjennom og forbi – men så fant vi det – metervis med krydder, kasse på kasse med frukt og grønt, spekeskinker og kjøttmat som ble veid og pakka inn, bønder og bondekoner som handla masse og la i sine trillebager. Koner som lagde smultringer og andre som stekte noen slags pannekaker, alle mulig spiselige godsaker ble produsert og solgt på stedet. Og det lukta så godt overalt!!!

Dit skal vi tilbake, det er helt sikkert! Hestedrosje ble vurdert for tilbaketuren, men…..det ble vanlig taxi. Hestedrosje er et artig tilbud her, og de finnes stort sett overalt.

Utflukten som vi skulle være med på var til Porto Christo, Dragegrotten, Manacor og keramikk/likørsmaking, mye på en og samme tur, det var en heldags med lunsj som skulle være mat fra Mallorca. Guiden vår var utrolig flink og fortale om alt som vi kjørte forbi, bl annet om flere av gårdbrukerne som lever sitt liv på denne turistøya. Mange av dem har absolutt ingen forbindelse med turistindustrien, det er bare noe de leser om i avisen eller ser på tv. Nytt for meg var også det at her bor de alle i små landsbyer og drar ut til åkrene sine om dagen. Midt ute på jordene kan det stå en bygning som da er for redskaper og lignende. Ikke som her i Norge der gårdene og folkene er fordelt utover på hvert sitt jorde.

Manacor var artig, perlefabrikken hvor de lager kunstige perler av fiskeskjell, fra millioner av fisk. De fortalte at de brukte rekeskall også, men oppskriften var selvfølgelig hemmelig. Majorica-perlene er verdenskjente og nesten umulig å skille fra ekte vare og omtrent like dyre også. Jeg kjøpte halsbånd og øredobber, og de hadde et rosaskjær. Jeg tror det må være brukt noe rødt rekeskall i den blandingen.

Cuevas de Drach – Dragegrotten, kjempespennende, lyssatt slik at det ble de mest fantastiske former og farver. Vi hadde også her en flink guide som fikk vår fantasi til å virkelig blomstre slik at vi så både det ene og det andre. Ingen tur for syke og svake dette her, og slett ikke for dem som har klaustrofobi! Nederst i grotten fantes Europas største underjordiske innsjø, og med et amfiteater ved bredden, klassisk musikk fra musikere som kom sigede i robåter, først i mørket, vi hørte dem bare, så med lys-setting, – jo det ble ganske magisk! Opp og ut i lyset igjen, med hundre trappetrinn eller noe sånt, tror jeg skal være glad for at jeg har vært der, kan ikke klare det nå lengre tror jeg.

Grottene ligger vel i eller like ved den lille byen Porto Christo. Dette er en liten søvnig ferieby, ikke så mye som skjer her tror jeg, ikke noen larmende diskotek eller støyende uteliv. Guiden fortalte at mallorkanerne som bor i byer inne på øya hadde sine landsteder her ute ved kysten, og når skolen slutter for sommeren så flytter de ut for å slippe unna litt av varmen i innlandet.

Son Amar er en storgård (grisefarm) hvor de i tidligere turist-tider arrangerte såkalte grisefester. Nå er denne festen oppgradert til en stilig og flott kveld med nydelig mat og underholdning av verdensklasse. Her bestemmer kuvertprisen hvilken plassering og hvilke retter du får servert. Vi kjøpte sånn midt i mellom og var fornøyd med det. Det var dessverre ikke lov å fotografere eller filme i denne salen, så det finnes ikke noen bilder fra dette. Underholdningen var nesten for perfekt, hvis det kan gå an å si det på den måten. Jeg har mer sansen for flamencoen utført av lykkelige amatører som har det i blodet og medfødt. Der var atskillig mer enn flamenco i alle former, det var komikere, jonglører, balansekunstnere, dansere, steppere og storband .

Vi rakk i grunnen veldig mye på en liten uke, og vi fikk jo sola oss , og bada i sjøen gjorde vi faktisk også. Og så lagde vi selvfølgelig mat selv, og det var første gangen vi hadde Toast à la Hammer, på balkongen. Denne lunsjretten har fulgt oss på alle turer etterpå og oppskriften deler vi så gjerne med alle lesere, kommer i neste blogg, med bilder.

Og så var det kort vei hjem til Norge, herlig!!!!.

Kategorier