Gjesteblogg: Phuket, alt pluss litt til

“You should loose at least 3 kilos”. Mr. Ram, en liten nepalesisk skredder, klapper meg forsiktig på magen, ser meg rett i øynene og smiler lurt. “Hehe, I agree” svarer jeg, samtidig som forrige kvelds inntak av nok en bananpannekake med nutella streifer minnet.

Skrevet av gjesteblogger Stig A. Grimsrud

“Don’t worry. You will be slimmer when you are back in Norway. The heat in Thailand makes you swell”. Oppløftende, tenker jeg, mens jeg et øyeblikk lurer på om jeg skal finne noe litteratur om lavkarbodietter fremfor å lese den medbrakte krimromanen av Leif G.W. Persson. Vi tar hverandre i hånda for å sluttføre dealen. Mr. Ram har nettopp har solgt meg 2 dresser, 6 skjorter og 4 slips, og forteller at de nyinnkjøpte festantrekkene kan hentes dagen før vi skal reise hjem. Når jeg åpner døra ut fra det behagelig avkjølte lille butikklokalet, slår varmen imot som en massiv vegg. Jeg føler jeg svulmer ut enda litt til.

Det er februar og vinterferie 2012. Jeg og mine to barn i tenårene er tilbake i Thailand. Fjorårets svært gode opplevelser har igjen ført oss til kanskje verdens beste feriedestinasjon. Denne gangen til Phuket. Med et snev av skepsis fra min side. Skepsis fordi jeg vanligvis ikke er spesielt glad i utpregede masseturisme-områder. Og mine fordommer har til nå sagt meg at Phuket er et slikt område, hvor Charter-Svein og alle andre stereotypiske sydenfarere ville glidd svært godt inn. Det skal vise seg at jeg kun får en tredjedels rett.

Litt mer disco i Phuket

På vår første reise til Thailand i fjor valgte vi bort Phuket og havnet i rolige Ao Nang i Krabiprovinsen. Med denne ferien fortsatt friskt i minnet, og som en referanse for årets tur, var jeg spent på om min tvil angående Phuket var rettferdig.

Phuket, som er Thailands største øy, er i størrelse omtrent 1/100 av Finnmark fylke. Det er vanskelig å anslå befolkningstallet, men Phukets guvernør hevder det i høysesong kan befinne seg opp mot 1,3 millioner på øya. Blandingen av fastboende, turister og tilreisende arbeidere fra hele verden, blir sammen med det tropiske klimaet og den thailandske kulturen en herlig miks av fantastisk natur, mennesker, språk, kultur og religion. Denne smeltedigelen tiltrekker årlig omkring 5 millioner turister, går det fram av et enkelt googlesøk. Og det merkes, men i positiv forstand. På grunn av mangfoldigheten synes jeg den typiske charter-følelsen faktisk er fraværende. Heldigvis.

Men mangfold til tross, Phuket er mer charterpreget enn Krabi. Det finnes flere barer, restauranter, salgsboder, skreddere, massører, tatovører, reisearrangører, turister, ja mer av alt egentlig. Ivrige massøser roper “hello, massaaaas!!?” fra andre siden av gata når de får øye på deg, selgere og innkastere forsøker hele tiden å få oppmerksomheten. Mange har øvd på norske gloser som brukes flittig for å sjarmere deg inn i butikkene og restaurantene. Ja, det kan til tider være slitsomt, men jeg må innrømme at det har sin sjarm. Smiler man og er i godt humør, får man alltid smil og positive vibber tilbake.

Jeg legger merke til at tuk-tuk taxiene i Phuket er pimpet i forhold til de i Krabi. De kommer i mer grelle og fargerike nyanser. Gule, grønne og blå i tillegg til den typiske røde. Forkrommede felger og heftig bilstereo med blinkende høytalere og subwoofer er helt vanlig. Dette er faktisk en god illustrasjon på forskjellen mellom Phuket og Krabi. Alt er litt mer disco i Phuket.

Strandliv

Hotell Kata Sea Breeze skal være vårt hjem i 14 dager, og ligger i Kata Beach. Under min lille research i forkant av ferien, fant jeg ut at Kata er et av de roligere stedene på Phuket. Fint for barnefamilier uten alt for mange barer og festglade mennesker, samtidig som at skikkelig moro bare er et kvarter unna i taxi. Det passer bra med min feriefilosofi: Det skal være avslappende og behagelig, uten alt for mye støy rundt, men muligheten for å leve litt skal ikke være alt for lang unna. Kata ble derfor tidlig valgt ut når vi først skulle reise til Phuket.

Strendene på Phuket er storslåtte. Jeg har vel ikke opplevd lignende noen steder. De er rett og slett perfekte, og jeg unner alle en gang å få kjenne den hvite, nærmest melaktige sanda under føttene. Takket være en fornuftig forvaltning av strendene, er det god plass. Med tanke på alle menneskene som til enhver tid oppholder seg på Phuket, er de idylliske strendene overraskende rene og de oppleves aldri som overbefolket. Heldigvis er det muligheter for å leie solsenger. I Ao Nang fantes nemlig ikke denne muligheten.

Selve stranden i Kata Beach ligger kun 600 meter fra hotellet, men av en eller annen grunn liker vi Karon bedre. Den er større, og uten å kunne si hvorfor synes vi stemningen er bedre her. 200 baht for taxi mellom Kata og Karon er en helt overkommelig pris.

Der det er mye folk finnes det også selgere. Stranda er ingen unntak, og blant solbriller, små fløyter og oppblåsbare nakkeputer blir vi tilbudt svære treskulpturer som helt sikkert veier flere kilo. Jeg blir imponert over selgerne som drasser med seg enorme indianerhoder og elefanter som de håper en søvnig solslikker skal gidde å bære med seg tilbake til hotellet i varmen. Jeg tror neppe de får solgt noe. Jeg har i hvert fall ikke sett én turist med et indianerhode ved siden av solsenga.

Mens jeg kikker på selgerne tenker jeg på Mr. Ram, skredderen. Han fortalte at han hadde utvandret fra Nepal for 6 år siden for å arbeide i Thailand, fordi han tjener bedre her enn i hjemlandet. Månedslønna hans er på 10000 baht, underkant av 2000 norske kroner, og han greier seg bra på det. Han kan i alle fall ikke klage. Jeg lurer på hva han tenkte da jeg kjøpte klær av ham for 14000 baht, og samtidig synes jeg det var mye klær for pengene. Solbrilleselgerne på stranda tjener antakeligvis enda mindre enn Mr. Ram, allikevel prutet jeg da de skulle selge meg et par. Å reise gir et perspektiv på tilværelsen. Det er kanskje en grunn til at alle selgerne og massørene skriker etter oppmerksomheten til alle turistene. Hvis de ikke får den, kan det hende de må legge seg sultne.

Bangla Road

Selve discokula med non-stop uteliv og fornøyelser ligger i Patong Beach. Det er blitt mørkt, og vi har lyst til å kikke rundt i Patong. Vi vil kjenne litt på pulsen i den delen av Phuket som mange sammenligner med beryktede Pattaya. Vi praier en taxi, en stor grå Toyota av nyere modell, og den thailandske sjåføren som snakker bra engelsk rekker meg et visittkort mens han setter kursen nordover.

På visittkortet står det Ronnie. Egentlig har han et thailandsk navn jeg over hodet ikke klarer å uttale, og det forklarer hvorfor han kaller seg selv Ronnie. Han har innordnet seg turismen, og Ronnie er enklere for utlendinger å huske. “Den som tilpasser seg har lettere for å overleve” tenker jeg mens taxien suser forbi alle restaurantene og salgsbodene i Karon Beach.

I løpet av den 15 minutter lange turen mellom Kata og Patong forteller Ronnie at han er far til 3 gutter. Han jobber hver eneste dag, og kveldene går ofte over i netter. Han forteller også at Phuket er i en enorm vekst, og etter hans mening har det tatt helt av. På denne årstiden er det flest turister fra Europa og Russland. Etterpå ankommer turistene fra Asia med en stor andel fra Kina. Slik fortsetter det året rundt, 24 timer i døgnet. Phuket, kanskje spesielt Patong, er i ferd med å bli overbefolket mener han. Men han klager ikke. Det gir muligheter for å tjene gode penger.

Mens vi kjører gjennom Patong medgir jeg at byen er helt annerledes enn det jeg forestilte meg. Mye større og veldig mange flere folk. Det er nesten som en kompakt og konsentrert storby, med folk absolutt over alt. Jeg ber Ronnie sette oss av i sentrum av Patong, og han stopper i nærheten av Bangla Road. Han har lyst til å selge oss en utflukt, enten til jungelen eller til en øy, men jeg takker høflig nei. Han insisterer på at vi ringer nummeret som står på visittkortet når vi skal tilbake, også forlater han oss.

Etter klokka seks blir Bangla Road til ei gågate. Det er en opplevelse i seg selv å gå ned denne, etter hvert så kjente gata. Neonlysene lyser fra alle kanter, barene ligger på rekke og rad. Oversminkede jenter danser på bardiskene i åletrange kjoler eller i bare undertøyet. Innkasterne står i kø for å tilby thaiboksing eller gratis drinker. Det er folksomt, og det virker som om alle i Phuket går ut i Bangla Road etter at det blir mørkt.

Folk fra absolutt hele verden samles i et enormt utendørs festlokale hvor det ikke spares på noe. Det er som om en egen verden åpner seg etter klokka 18.00. Det er karneval i Rio og okseløp i Pamplona på en gang. Det oppleves i hvert fall sånn.

For oss blir det litt for mye av det gode. Samtidig forstår jeg godt de som er ute etter fest og moro. I Patong koster det lite penger for en billett til lykkeland. Her er tilbudene større enn det konsumentene klarer å fortære, et maskineri som alltid vil levere. Selv ikke en tsunami klarte å sette en stopper for det.

For en liten familie er en time imidlertid nok. Vi har fått det innblikket i Patong vi ønsket oss, så vi blir enige om at vi ikke gidder mer. Planen om å finne et sted og spise i Patong skrinlegges, og vi bestemmer oss for å heller dra tilbake til Kata og favorittrestauranten. Mye roligere der og alle er enige. Vi finner en grønn tuk-tuk med blinkende diskolys bak og nyter den svalende lufta, mens vi blir fraktet som om vi varer som bare skal leveres til neste restaurant. Ronnie fikk dessverre ikke denne turen.

Utflukter

14-dagers ferie gir rom for utflukter. Det er masse å velge blant på Phuket, og både priser og kvalitet varierer mye. Jeg skjønner at det lønner seg å sjekke litt rundt før vi bestemmer oss, for salgskontorene finnes på hvert gatehjørne. Vi havner til slutt hos ei meget hyggelig jente som ikke er unødvendig påtrengende, og som samtidig gir meget god service. Hun kommer med noen anbefalinger, og jeg får inntrykk av at hun er ærlig. Hun ønsker at vi skal ha gode opplevelser, og sier i fra hvis hun mener at arrangørene ikke er så profesjonelle.

Under denne ferien velger vi å delta på tre ulike utflukter. ATV-safari betyr action og moro for hele gjengen. Jungel-safari i Khao Sok er avslappende og fint for en naturinteressert familie. Den fineste turen blir allikevel en båttur til Similan Islands. At Similan Islands er rangert som et av verdens beste områder for snorkling og dykking er ikke vanskelig å forstå. Vannet her er så klart og rent at det ikke er noe problem å se bunnen mange meter under. Som en ekstra bonus havner vi midt oppe i en stim av delfiner som hopper og svømmer rundt båten mens vi er på vei ut til øyene. Absolutt en artig opplevelse, og fotoapparatene går nesten varme.

 

Fordommene er borte

Til tross for at Phuket er et av verdens mest besøkte feriesteder, går livet rolig for seg. En skulle kanskje tro at det ville bli totalt krasj og mange konflikter med et så stort mangfold som det faktisk er på Phuket. Men det er det ikke. Det er en grunn til at 5 millioner mennesker finner veien til hit hvert år. Mange av dem vender tilbake året etter, og året etter der igjen.

Samtaler med andre som har feriert på Phuket har gitt tvetydig tilbakemelding. Noen hevder de aldri kunne tenke seg å reise til andre steder, og har vendt tilbake gang etter gang. Andre mener Phuket er “som Gran Canaria men med litt flottere strender”, og lar det bli med den ene gangen. (Når jeg tenker etter, kjenner jeg påfallende mange som har vært i Phuket.)

Uansett, eneste måten å finne ut om Phuket er et bra feriested eller ikke, er å reise dit. Det jeg kan si, er at mine fordommer om at Phuket er et utpreget charterområde er borte. Jeg holder fast ved at Thailand kanskje er verdens beste feriedestinasjon etter å ha vært der to år på rad. Kombinasjonen av svært rimelige priser, fantastisk natur, flotte mennesker og en følelse av trygghet gjør at lysten til å vende tilbake enda en gang absolutt er tilstede. Etter å ha vært på Phuket, tør jeg å si at denne øya har alt pluss litt til.

  • Ser bloggeren skriver om den “obligatoriske” turen innom skredderen. Er det virkelig slik att de fleste nordmenn som reiser på ferie til Thailand kjøper klær hos skreddere?
    Personlig kan jeg ikke utstå skreddere i Thailand, mange av dem er også fra andre land enn Thailand som feks India. Lurer også på hvor mange som egentlig bruker de klærne de får sydd i Thailand etter de kommer hjem til Norge, har hørt om en del tilfeller der de blir bare hengende i skapet hjemme og tar opp plass.

    Jeg kan godt skjønne det om du feks er ganske høy eller har fysiske mål som gjør det att skreddersydde klær er en fin ting for deg. Men for folk flest så finner du alt mulig av klesplagg rundt om i Thailand til en ganske så rimelig penge :-)

    Skredder er ut, ihvertfall for meg ;-)

    • Stig A

      Hei!
      Jeg bruker ihvertfall klærne. Dressene bør det jo være en anledning til for å brukes, men de er virkelig behagelige å gå med. Dessuten sitter de jo som et skudd! Skjortene har jeg også brukt, og til kroner 250 pr. stk. får man virkelig gode skjorter for pengene. Kvaliteten er veldig bra. Det jeg angrer mest på, er at jeg kjøpte for mange hvite skjorter. Kun et par i andre farger. Jeg skulle ha kjøpt flere i andre farger.

  • Greta Helene Lodgaard

    Phuket er veldig bra. Har vært på Patong 5 ganger og leid solseng av Laila som holder til like ved Holliday Inn og Horizon. Bedre service får du ikke noe annet sted. Dunagjitt Hotell er og et meget godt sted å bo. Drar dit igjen i 2013

  • Monica

    Inspirerende og godt skrevet. Får ikke mindre lyst til å reise til Phuket nå :)

    • Jeanette

      Utrolig flott. Vært der 2 ganger og reiser gjerne tilbake igjen :)))