Paris, kveld 2: Hummer og kanari

Onsdag kveld gikk turen til Brasserie Bofinger, som ligger rett overfor det nye operahuset på Place de la Bastille.

Stedet åpnet dørene i 1864 og går for å være det eldste og beste brasseriet i Paris. Utsøkte skalldyrretter og interiør som vitner om en stolt historie. Absolutt verdt et besøk! Etter en småfrekk hummersalat, gikk turen videre til en annen sann klassiker: Jazz! Jeg skal ærlig innrømme at mitt forhold til jazz i beste fall er ambivalent. Jeg kan ikke utstå når jazzmusikerne smører på med det som kun kan forklares som det musikalske motstykket til et epileptisk anfall. Mange vil også kalle dette instrumentonani, hvilket også fungerer utmerket for å sette et bilde på den type jazz man helst klarer seg uten.

Derfor var jeg mildt sagt skeptisk da jeg lot meg dra med inn i natten og ned i den ikke helt ukjente jazzkjelleren Caveau de la Huchette. Takk til Lene Moxnes for tipset! Da jeg ble fortalt at kveldens band var et 9-mannsorkester, var det like før jeg tok beina på nakken og gjorde som bananen… (splittet).

Men kjære leser, la meg bare få si: Det var fantastisk! Bandet spilte en myriade av ulike låter, noen rolige, andre mer svingende. Jeg kjente at skulderen begynte å gå mens foten trampet takten. Hadde det ikke vært for at jeg rakk å ta til fornuften, så er det ikke helt umulig at jeg kunne funnet på å danse! Dansegulvet begynte å fylle seg opp med andre danseglade og det var noe fantastisk med blikket til de ivrige jazzdanserne i alle herrans aldre og fasonger. De har en glød som vitner om en glede som strekker seg langt forbi hverdagslivet. Det er livslyst i sin reneste form, det er en gnist av ekte glede. Man innser plutselig at den koselige gamle damen man passerer på gaten, faktisk kan være en danseglad jazzfantast på si. Ingen er bare det du ser.

Kort og godt en helt fantastisk kveld! Je t’aime Paris <3