Besøk et hemmelig bakeri på Kreta

I en av Rethymnons sjarmerende smågater dufter det søtt. Jeg sniffer meg frem til bakeriet, som hverken har skilt eller disk. Her kjøpes det rett fra bakebordet.

Av: Vibeke Montero – en av reisejournalistene bak bloggen bortebest.no

«Du må smake! Disse her passer best for kvinner. De er så søte skjønner du, så søte at de drypper.» Det er Paraskevas Xatziparaschos som byr meg på kaker i farens bakeri. Moren hans, Katerina (71), følger med fra hjørnet der hun hviler bena noen minutter før neste baklavadeig skal strekkes ut over bordet.

Paraskevas Xatziparaschos (prøv å si det med munnen full av baklava!) er egentlig ingeniør, men på grunn av finanskrisa har han istedetfor blitt andre generasjon baker.

Jeg smaker på baklavaen, en kalorifest av de helt store, og det er bare å gi seg hen når den smelter i munnen og etterlater meg med tidenes sukkerånde. Nå skal det sies at jeg er over gjennomsnittet glad i baklava, men denne her, den er så fersk at superlativene må hentes ned fra øverste hylle.

Baklava og kantaifi er klassikere på greske kakebord.

Smaksopplevelsen blir ikke akkurat dårligere av at bakeriet ligger i et gammelt kapell i en av Rethymnons vakreste gater. Det slitte lokalet har en patina som kun er et gammelt bakeri verdig. Murpuss på veggene, og et florlett dryss av mel og melis over møblene. Innerst i lokalet står sjefen selv. 81 år gamle George lager kantaifi ved en gedigen steketakke av kobber. Han er baklavaveteran, og vinker meg inn.

– Se her, sier han og peker bort på kontorpulten sin. Der står det en svart telefon av typen man bare finner på teknisk museum, en nedmelet radio og et bilspeil. George snakker ikke engelsk, så han peker på speilet og på gassblusset, og opp til øynene sine. Vi snakker kanskje ikke om haukeblikk lenger, men ved hjelp av bilspeilet så holder han øye med gassblusset. Det må nemlig være jevnt, hvis kantaifien skal bli god.

Tro nå ikke at jeg kjente til kantaifi før jeg kom til Xatziparaschos-familiens bakeri. Jeg har faktisk lurt litt på hvordan disse syltynne trådene blir til når jeg har knasket meg gjennom baklavabord i Tyrkia og på Kos. Men nå vet jeg det. Det må være sånn at alle greske øyer har en egen kataifibaker som utfører håndverket med presisjon og kjærlighet.

Det er lite som røper at dette gamle kapellet er et bakeri med sjel.