Med tanke på hvor mye de unge reiser i disse dager ble vi ikke så overrasket da sønnen vår falt for en japansk jente. Det oppsto søt musikk da sønnen vår fikk en toårskontrakt med et orkester i Japan, og noen år senere var det duket for bryllup.
Dette blogginnlegget er skrevet av gjesteblogger Ellen Næss
Egentlig hadde brudeparet vært gift allerede i et halvt år. De giftet seg, eller “ordnet papirer” som de kaller det, september året før. Men det var ikke nok etter japansk målestokk, ingen er ordentlig gift før de har hatt den STORE festen. Og det hersket tvil om den norske festen en måned etter at papirene var på plass var stor nok til å rettferdiggjøre det å dele seng og adresse. Heldigvis, med velsignelsen i brudgommens norske kirke på hjemstedet, 120 gjester til festen, og en fest som for øvrig varte i tolv timer, ble det norske bryllupet godkjent. Nå var det altså duket for det japanske sidestykket.
Lyst til å oppleve Japan? Se hvor du kan reise her.
Kvelden før bryllupet sjekket vi inn på Hyatt Regency i Kyoto, der bryllupsfesten skulle være. Det er vanlig at brudeparet bor på ”bryllupshotellet” natten før seremoni og fest. Jeg vet ikke om det akkurat er vanlig å ha med seg foreldre, men vi var nå med da. Det var et skikkelig luksushotell og vi angret straks på vår elendige påkledning – dongeri og joggesko – men ved nærmere studier av de andre gjestene så slo vi oss til ro med at det var akseptabelt. Japanske toaletter er unike, også her. Det er som om de tenker selv. Oppvarmet sete, kontrollknapper på veggen, automatisk nedrekking. You name it.
Hyatt Regency har spesialisert seg på bryllup, for dette er big business i Japan. Til den japanske foreldregenerasjonens fortvilelse er det 60 prosent av de unge som gifter seg kristelig, selv om det ikke er religionen. På Hyatt fantes det vielseskapell, med “prest”, orgel og full pakke. Noen hotell har til og med bygd sin egen lille ”kirke” i hotellhagen. Et slikt bryllup, med fest etterpå (for ca. 40 personer) kommer opp i 400–450 000 norske kroner. Ryktene sier at japanere kun har råd til å ha to døtre. Får de flere går de konkurs når disse skal gifte seg.
Vårt brudepar gjorde unna kirke, hvit kjole, orgel og den slags i Norge. Nå skulle den japanske varianten til pers, med tempelseremoni i shinto-templet Toyokuni Shrine (bygd i 1598). Festen etterpå fulgte det nytradisjonelle japansk/amerikanske mønsteret.
Seremonien startet kl 10.00. Brudens mor, tanter, søstre og kusiner stilte opp i kimono, og det var et staselig følge som vandret langs gatene til templet. Vi angret på at vi ikke tok med bunadene våre. Vel fremme ble vi vist inn i et “venterom”, ett for hver familie. Det var et tatamirom, med puter på gulvet. To rader med puter og en pute i hovedsetet for brudgommen/bruden. Før vi kom så langt måtte vi jo ta av oss skoene da, selvfølgelig.
Det var helt spesielt å se vår minstemann i japanske bryllupsklær. Dette var øyeblikket da jeg måtte erkjenne at ungene våre, de har vi bare til låns – men å gi dem bort til et samfunn på andre siden av jordkloden da, til et samfunn der det er så vi ikke forstår? Nåvel, denne karen var da voksen nok. Han hadde fått pepperbøsse til bursdagen sin for flere år siden, med andre ord: Han var over tretti år før han flyttet til Japan. Bruden er odelsjente og må antageligvis overta ansvar for rismarker og gårdsbruk når den tid kommer. Jeg kan tenke meg at familien på den andre siden av veggen, i brudens rom, også hadde hatt sine tanker om å gifte bort datteren til ”barbaren” fra nord som oppførte seg merkelig og var uhøflig attpåtil (etter japansk målestokk). Uansett, de er kjempehyggelige og varme mennesker, og de har tatt imot sønnen vår med åpne armer. Det varmer oss foreldre og gjør oss trygge på at han får det bra, også der, på andre siden av jordkloden.
For oss nordmenn faller det seg ikke helt naturlig å sitte rett på gulvet, men jeg hadde øvd litt på forhånd. ”Hemmeligheten” er å skifte litt på sittestillingen underveis. Vi fikk servert en slags te, og presten var også innom for å instruere brudgommen i hvordan han skulle håndtere en kvist som skulle snus i flere retninger underveis i seremonien. Han pratet i vei på japansk, og brudgommen nikket og snudde og vendte på denne kvisten det dreide seg om. Skjønte du virkelig alt han sa? spurte vi etterpå. Nei da, sa han, omtrent ingenting, men det ordner seg.
Etter teen ble vi geleidet ut og stilt opp i to rekker, én for brud og én for brudgom. Da brudeparet og presten også var på plass gikk vi i prosesjon inn på tempelområdet. Der inne, under et flott tak, satt seremonien offisielt i gang. Brudeparet var kledd i japanske bryllupskimonoer med alt tilbehør, og de var litt av et syn. Det var en underlig stemning underveis, ganske stille akkompagnert av litt fuglesang. Mye rart skjedde i seremonien, med bukking og klapping og mye vi ikke skjønte. Brudens far var heldigvis hjelpsom og vennlig og ga oss tegn hver gang vi skulle reise oss opp, snu oss, bukke og lignende.
Shintoismen er en ånd- og naturreligion som baserer seg på at alle naturfenomener og ting har sin egen gud eller ånd. Når presten klappet i hendene var det for å tilkalle åndenes oppmerksomhet. Ja, tenkte jeg det ikke, der jeg satt og tenkte at seremonien virket aldri så lite hedensk. Når det er sagt var seremonien nydelig og vakkert på sin måte. Den ble avsluttet med at vi ble servert sake i hver vår lille messingskål fra en felles skål med ”hellig vann”. Etter seremonien gikk turen etter hvert videre til festsalen, der store runde gjestebord var nydelig dekket. Overalt var det masse blomster, i hvitt og med grønt. De var nok litt nøye på helhetsinntrykket her, for staben kom og plasserte vesker og lignende under bordet – under duken – slik at de ikke skulle synes. 
Så var det klart for brudeparets entré. Lyset ble slukket, lyskastere vendt mot døren, flott musikk satt i gang – og inn kom brudeparet. De bukket dypt før de ble geleidet til bordet sitt. Det ble holdt taler på engelsk og japansk, med en egen tolk. Med noen av de norske talene fulgte også bryllupsgaver. I Japan er det nemlig ikke vanlig med bryllupsgaver på samme måte som i Norge. Her betaler alle en bestemt sum som de legger i en konvolutt sammen med et pent bryllupskort. Vårt brudepar fikk da likevel noen få gaver fra oss.
Maten var spesiell og lekker. Det var syv retter som kom med jevne mellomrom, og noen vil vel kalle det moderne. Lite på tallerkenen, plassert i midten, lekkert dandert. Etter maten og kakeseremonien forsvant brudeparet en liten stund. Vi ble servert enda mer mat og drikke, og mange kom bort til bordet vårt, hilste på oss og ville høre om Norge. Så ble igjen lysene slukket og lyskasterne vendt mot inngangsdøren, og inn kom bruden i ballkjole og brudgommen i sølvdress. De kom inn med en fakkel og tente et lys på hvert bord som en del av en lysseremoni som var ment å være lykkebringende både for dem og oss.
Festen ble rundet av med at alle foreldrene måtte reise seg. Nå skulle brudeparet takke oss for sin oppvekst og for sine liv, og de ga oss blomster. Brudens far og brudgommen holdt tale, og mange tårer ble felt. Takket være denne romantiske alliansen mellom Norge og Japan så har vi fått oppleve en helt annen kultur og vi har fått mange utrolige opplevelser. Forhåpentligvis har vi flere opplevelser og turer i vente, til et vakkert land med vennlige og flotte mennesker. Ikke minst for å besøke vår sønn, svigerdatter og hele hennes familie som har tatt så godt i mot oss.
Nysgjerrig på Japan? Les mer her.
Innlegget er redigert og forkortet.
Tweet