Gjesteblogger Ellen Næss forteller om sin sønns bryllup i Japan

Bryllup i Kyoto

I våre dager, hvor vi alle reiser rundt i hele verden, så er det vel ganske naturlig at en norsk gutt og en japansk jente finner hverandre. Vår sønn fikk en to-årskontrakt i et orkester i Japan, og der fantes det jo en søt japansk jente som spilte bratsj, og vips så var det knyttet bånd.  Dvs, det var ikke vips, vår svigerdatter måtte nok kjempe ganske hardt for å få gifte seg med sin norske kjæreste.  Kulturforskjellene er ganske store, og det er ikke hverdagskost i Japan å gifte seg med utlendinger.

Vi var en stor gjeng som reiste til Japan for å overvære det japanske bryllupet, 11 personer.  Det ble en tur med diverse komplikasjoner underveis, kansellert fly i Helsinki, bagasje som ble borte, landet i Nagoya istedefor Osaka, men vi kom fram i god behold til slutt.  Alt dette kan leses om på http://eljosreise.blogg.no/

Etter en uke i Kyoto, med masse opplevelser på reiser og på utflukter, den japanske bryllupsdagen (!) nærmet seg. Egentlig så hadde jo brudeparet vært gift allerede i et halvt år. De giftet seg, eller ordnet papirer som de kaller det, 26. september. Men dette er ikke nok etter japansk målestokk, ingen er ordentlig gift før de har hatt den STORE festen. Det var jo litt tvil om den norske festen en måned etter, 20.oktober var stor nok til å rettferdiggjøre å dele seng og adresse. Kanskje de måtte vente til den japanske festen i 20.april året etterpå! Heldigvis, med velsignelsen i brudgommens norske kirke på hjemstedet, 120 gjester til festen, og en fest som varte i tolv timer, så ble det godkjent som en STOR bryllupsfest. Forøvrig var alle de japanske gjestene, bruden inkludert, en smule sjokkert over lengden på bryllupsfester i Norge. Det startet med seremoni i kirken kl 14.00 og festen ble så avsluttet kl 02.00 om natta!

I Japan bodde vi hjemme i leiligheten hos vår sønn/svigerdatter, mens de andre norske gjestene bodde på et lite hotell i skogkanten i nordre del av Kyoto. Hotellet var hel-japansk, og det hadde nok vært litt problemer til å begynne med, især med frokosten som stort sett besto av ris, fisk og misosuppe og bare litt brød. Du verden hvor alt ordnet seg etter hvert, både med brød på bordet og at de norske fant ut at ris var sannelig bra å ha nederst i magen på starten av dagen! Storfamilien på fem hadde bestilt et tatamirom for fem, og de var veldig spente på dette. Konklusjonen var at de hadde ikke sovet så godt noen gang. Hver kveld kom det damer og redde opp madrasser utover hele gulvet, og hver morgen kom de og fjernet ”sengene”, la dem inn i et skap, og satte fram bord og stoler (ehh veldig lave). Japanske ”pyjamaser, tannbørster og alt som hører til på et japansk hotell fantes selvfølgelig på alle rom. De andre norske hadde “vanlige” rom, dvs standarden er slett ikke vanlig etter norsk standard, den er mye bedre selv om dette var et landsens hotell helt i utkanten av byen. Mellom hotellet og leiligheten der vi bodde var det kun et par minutter med et lite tog. eller man kunne gå langs elva, det tok jo litt tid da.

Bryllupsdressen til brudgommens far befant seg i den kofferten som ble borte,(se reisebrevet Japantur med forviklinger) og det ble derfor kjøpt ny dress til gubben. Det var en nydelig dress, svakt stripet, mørk, kosta 750 kr inkludert to flotte slips. Men det var feil dresstype!!! Det viste seg nemlig det at den dressen vi kjøpte noen dager før bryllupet, var maken til den omtrent alle japanere går rundt med hver eneste dag!! Der i landet er kleskoden slik at alle herrer stiller i helt svart dress til brylluper, med hvit skjorte og hvitt brokadeslips! Det var greit det, vi ut for å kjøpe ”a totaly black one”! Det var vel best at ikke brudgommens far skulle vekke oppsikt med å stille i japansk “kjeledress” eller japanske arbeidsklær.

Det ble ingen svart dress, og det var i grunnen veldig synd, for den var såååå stilig, med hvit skjorte og hvitt slips. Den dressen gubben prøvde var for liten (for trang rundt magen ja), og den som var større var for stor. Etter en telefonkonferanse mellom brud og mor så ble det bestemt at vi utlendinger ikke skulle bry oss om hva som var skikk i Japan, men bruke det vi hadde tatt med fra Norge.

Kvelden før bryllupet sjekka vi inn på det hotellet hvor festen skulle være. Det er vanlig at brudeparet bor på ”bryllupshotellet” natten før seremoni og fest. Jeg vet ikke om det akkurat er vanlig å ha med seg foreldre, men vi var nå med da. (Eller kanskje det er natta etter festen at de vanligvis bor der? Nei alt er motsatt her, så det er nok natta før at de pleier å bo på hotellet).
Det var et skikkelig luksushotell og vi angra straks på vår elendige påkledning, dongeri og joggesko, men ved nærmere studier av de andre gjestene så vi at det var helt ok, mange tusla rundt omkring der i samme “uniform”.
Nydelige rom, selvfølgelig, og på alle hoteller her i Japan finnes alt du trenger for å overnatte, tannbørste, såper, hårvask, hårbørste, tøfler, morgenkåper, tannkrem, tekoker, te av ymse slag.
Toalettene er unike, de tenker selv tror jeg, oppvarmet sete, kontrollknapper på veggen, og når vi har gjort fra oss og reiser oss opp så blir alt skyllet ned, uten at vi gjør noe som helst. Hmmm, skulle gjerne hatt oppvarmet dosete hjemme også, om vinteren. Men jeg kan klare å dra i snora/trykke på knappen selv.

Hotellet, Hotel Hyatt Regency, har spesialisert seg på brylluper, og det er en stooor industri i Japan dette, med mange lignende hoteller. Til den japanske foreldregenerasjonens fortvilelse så er det 60 prosent av de unge som gifter seg på kristelig vis, selv om det ikke er deres religion. På hotellet fantes det vielseskapell, med ”prest”,orgel og full pakke, alt i amerikansk stil. Noen hoteller har til og med bygd sin egen lille ”kirke” i hotellhagen. Et slikt bryllup, med kirke, orgel, og fest etterpå (for ca 40 personer) kommer opp i 400- 450 000 norske kroner! Guiden vår på en av utfluktenefortalte at japanere kun hadde råd til å ha to døtre, fikk de flere, så gikk de konkurs når disse skulle gifte seg.

Vårt brudepar gjorde unna kirke, hvit kjole, orgel og den slags i Norge for den store norske familien og vennene. Her i Japan skulle det være japansk, med tempelseremoni i shinto-templet Toyokuni Shrine (bygd i 1598). Festen etterpå fulgte det nytradisjonelle japansk/amerikanske mønsteret.

Bryllupsdagen startet tidlig, seremonien skulle starte kl 10.00 men vi måtte møte i resepsjonen kl 09.15. Der skulle en person fra hotellet følge oss til templet.
Brudens mamma, tanter, søster og kusiner møtte i kimono, og det var et staselig følge som vandret langs gatene og til templet. Vi burde nok ha tatt med bunadene våre! Vel framme ble vi vist inn i “venterom”, et for hver familie. Det var et tatamirom, med puter på gulvet. To rader med puter og en pute i hovedsetet for brudgommen/bruden. Før vi kom så langt måtte vi jo ta av oss skoene da selvfølgelig.

ÅÅÅ….det var et merkelig øyeblikk å se minstemann vår kledd i japanske bryllupsklær, og jeg følte vel et øyeblikk at NÅ går det ikke an å ”snu” tiden, nå er det norske livet slutt! Det var ganske vemodig der og da, sittende på gulvet i dette fremmede miljøet og med alt det uvisse som skulle skje, både i forhold til seremonien og også i livet framover for vår yngste sønn!
Dette var virkelig stunden for meg da jeg måtte erkjenne at ungene våre, de har vi bare til låns, – men å gi dem bort til et samfunn på andre siden av jordkloden da, til et samfunn der det er så mye merkelig som vi ikke forstår? Det er bare å godta det som skjer, vi har gjort vårt, og oppfostret ungene våre til å bli selvstendig-tenkende mennesker! Og denne karen var da voksen nok, og fått pepperbøsser til bursdagen sin for flere år siden, med andre ord: Over tretti år før han flytta til Japan.

Hans brud er odelsjente og må antageligvis overta ansvar for rismarker og gårdsbruk når hennes tid kommer. Hun er også musiker og er ansatt i samme orkester som vår sønn. Jeg kan vel tenke meg at familien på den andre siden av veggen, i brudens rom, også hadde hatt sine tanker om å gifte bort dattera si, odelsjenta, til ”barbaren” fra nord som oppførte seg merkelig og var uhøflig attpåtil (etter japansk målestokk)! Uansett hva slags tanker som sikkert har dukket opp underveis, de er kjempehyggelige og varme mennesker, som har tatt imot vår sønn med åpne armer, og de viser veldig tydelig at de setter stor pris på sin norske svigersønn. Det varmer oss foreldre og gir oss trygghet for at han får det bra, også der, på andre siden av jordkloden.

Ikke lett for oss alle å sitte på gulvet, men jeg hadde øvd på det så for meg gikk det greit. ”Hemmeligheten” er å skifte litt på sittestillingen underveis. Veldig greit å sitte slik, litt ubehagelig, det tar bort triste tanker om livet i sin allminnelighet, på en måte! – Vi fikk servert noe te-lignende, og presten var også innom for å instruere brudgommen om hvordan han skulle håndtere en kvist som skulle snus i flere retninger underveis i seremonien. Han prata i vei på japansk, og brudgommen nikka og snudde og vendte på denne kvisten det dreide seg om. Skjønte du virkelig alt han sa? Spurte vi etterpå. Nei da, sa han, skjønte omtrent ikke noe, men det ordner seg nok etter hvert! Selvfølgelig må han ha den innstillingen her hvis han skal klare seg, ikke bli stresset, ta det som kommer etter hvert, så ordner det seg nok og språket vil også komme på plass.

Det var en underlig situasjon, vi var helt uforberedt på det meste som skulle skje. Vi hadde forsøkt å stille spørsmål, hva skal skje, hvordan skal vi forholde oss? Fikk ikke så mange svar og det var greit nok, vi hadde ikke husket alt likevel, og vi ble nok tilgitt for det vi gjorde galt med både oppførsel og påkledning. (Tror faktisk ikke det ble så mye galt likevel)

Etter te-en ble vi geleidet ut igjen, og stilt opp i to rekker, en for brud og en for brudgom, Da brudeparet og presten også var på plass gikk vi i prosesjon lengre inn på tempelområdet
Der inne, under et flott tak, var det seremonien skulle foregå. Vi satt i to rader med bord foran oss, en japansk familie på den ene siden, en norsk familie på den andre siden. Det var en underlig stemning, ganske stille, fuglesang i trærne, noen lyder, svakt og sterkt, fra merkelige instrumenter rundt oss, vi kunne ikke se dem, bare høre og ane dette. Mye rart skjedde i seremonien, med bukking og klapping og bønner og mye vi ikke skjønte. Brudens pappa var vennlig og gav oss tegn hver gang vi skulle reise oss opp, snu oss, bukke osv.

Shintoismen er en åndereligion og en naturreligion som baserer seg på at alle naturfenomener og ting har sin egen gud eller ånd. Når presten klappet i hendene var det for å tilkalle åndenes oppmerksomhet. Ja tenkte jeg det ikke, jeg satt der og syntes vel det virket litt ”hedensk”, og jeg visste absolutt ingenting om shintoismen der jeg satt! Men det var så nydelig og vakkert alt sammen! Denne vakre seremonien sluttet med at vi fikk sake i hver vår lille messingskål som allerede var plassert foran oss på bordet/benken. Til og med vår lille gutt på åtte år fikk, men bare knøttlite oppi begeret, og det var presten som gikk og skjenket til oss alle, og det var en felles skål med ”Det hellige vann”.

Underveis observerte vi ganske mange turister utenfor porten som filma og fotograferte, og det hadde nok jeg også gjort hvis jeg plutselig hadde sett litt av et japansk bryllup. Vi var jo ikke helt skjult der inne, men det er vanligvis ikke adgang for noen inne i selve området. Brudeparet var kledd i japanske bryllupskimonoer med alt tilbehør, og de var litt av et syn.
Etter seremonien ble alle fotografert utenfor den staselige tempelporten. Vi har nok havnet på noen turistfoto fra Kyoto nå!

Vel tilbake til hotellet ble vår familie vist inn i en salong hvor det ble servert te, brus og vann m.m. Brudens familie fikk et annet rom. Vi fikk ikke sitte lenge der før vi ble fulgt inn til fotoseansen som foregikk i et eget fotorom. Der ble vi plassert og dandert, og fotostaben fløy rundt og retta på klær og krager og slips og folder, du verden! Alle gjestene var med på bildet (ca 40 stk). Til slutt var det bare brudeparet med foreldre som skulle fotograferes, og staben til og med plasserte bena mina, hvilken vei de skulle peke der jeg stod, og ordna med hender og hode og her var det om å gjøre å ikke røre på seg etterpå, men det ble flotte bilder.

Så var det av gårde til en ny salong hvor vi fikk utlevert meny, bordkart og hver sin drink. Overalt i disse områdene vi ble henvist til fantes det mennesker som geleidet oss hit og dit og var til hjelp for alt mulig. Før vi hadde rukket å tenke oss om så skulle vi inn i festsalen for å vente på brudeparet. I salen var det nydelig dekket med store runde bord til gjestene, og et avlangt bord til brudeparet. De var nok litt nøye på stilen her, for staben kom og plasserte våre vesker og lignende under bordet, under duken slik at de ikke skulle synes!

Det som senere foregikk var omtrent som et slags show med lyskastere og musikk. Lyset ble slukket, lyskastere mot døren, flott musikk og brudeparet kom inn og bukket dypt før de ble geleidet til sitt hovedbord. Overalt var det masse blomster, i hvitt og med grønt.
Det var taler på engelsk og japansk, og med tolk som oversatte alt. Her er det ikke vanlig med bryllupsgaver på den måten som hjemme i Norge. Her betaler alle en bestemt sum som de legger i en konvolutt sammen med et pent bryllupskort. Vårt brudepar fikk da likevel noen få gaver, fra oss norske, og disse ble overrakt i forbindelse med de norske talene.
Maten var spesiell og lekker. Det var syv retter som kom med jevne mellomrom, og noen vil vel kalle det ”design-mat”. Veldig lite om gangen, midt på tallerkenen, og med dekorasjoner. Gubben spiste alt, og han ble mett, jeg bare smakte litt på det meste og var fornøyd med det. Midtveis i dette , etter bryllupskake-seremonien tror jeg det var, forsvant brudeparet for å komme tilbake etter ca 45 min. I mellomtiden fikk vi servert enda mer mat og drikke, og det ble kontakt mellom bordene, kontakter mellom de to nye familiene ble knyttet, mange kom bort til bordet vårt, hilste på oss og prata om Norge. Etter denne ”pausen ble det samme prosedyre som til å begynne med: lyset i salen ble slukket, lyskaster på, mot inngangsdørene, masse flott musikk i høytalere og der var de igjen!! Nå var bruden i ballkjole med ny frisyre og brudgommen var i sølvdress. De kom inn med en fakkel og tente et lys på hvert bord, light-seremony kaltes dette, veldig vakkert, det skulle gi lykke til både dem og oss.

Festen ble til slutt avsluttet med at foreldrene måtte stille seg opp for at brudeparet skulle takke oss for sin oppvekst og for sitt liv, og de gav oss blomster. Brudens far og brudgommen holdt tale, og det var mange tårer som falt under denne seansen. Jeg var så opptatt av all bukkingen jeg måtte foreta meg, så jeg fikk ikke med meg så mye av det som ble sagt, men jeg fikk det filmet på video og tenkte det at jeg fikk studere det senere, og felle mine tårer da.

Da festen var slutt, var det egentlig bare tidlig ettermiddag, sånn cirka 15.00 tror jeg. For oss nordboere som er vant til laaaange bryllupsfester var jo dagen fremdeles ung, Vi gikk jo selvfølgelig ut for å spise om kvelden og vi hadde det kjempekoselig til langt på kvelden. Vi foreldre skulle stoppe igjen i Japan i et par uker til, mens resten av gjengen måtte snart begynne å pakke, de hadde et par dager til så var det slutt.

Takket være denne romantiske alliansen mellom Norge og Japan så har vi virkelig fått lov til å oppleve en helt annen kultur og vi har fått mange utrolige opplevelser, både vonde  og gode http://eljosreise.blogg.no/1297162404_p_sykehus_i_japan.html  (På sykehus i Japan, reisebrev det også). Sønn og svigerdatter har heldigvis besøkt Norge flere ganger siden bryllupet. Forhåpentligvis har vi flere opplevelser og turer foran oss, til et nydelig land med vennlige og flotte mennesker, og ikke minst for å besøke vår sønn, svigerdatter og hele hennes familie som har tatt så godt i mot oss.

Men det er et mysterium hvilken bryllupsdag som skal feires, blir det 26. september da de ordnet papirene og ble juridisk gift, eller 20. oktober da de hadde velsignelse i Sørum Kirke i Norge, eller 20. april da de hadde tempelseremoni i Japan, eller kanskje alle tre dagene?

Kategorier