Dette blogginnlegget er skrevet av gjesteblogger Kari Mo
Jeg var skilt og alene med to gutter på 5 og 8 år. Dagene gikk stort sett til jobb, klesvask, oppvask og rydding – i alle fall føltes det sånn. Barna mine er de snilleste og skjønneste i hele verden, men jeg var konstant sliten og trøtt. Alt jeg hadde av penger gikk til hus, hjem og forsørging av oss tre som utgjorde den lille familien. Det var ganske tøffe tak.
Overraskelsen
En dag kom min mor med en gave og et overraskende forslag:
Ta deg en langhelg i en eller annen storby du har lyst å besøke. Jeg passer barna.
Jeg ble nærmest sjokkert, for mamma er ikke typen til å oppfordre til egentid og luksus, heller tvert imot. Som barn lærte jeg å først fremst være snill og omtenksom mot alle andre enn meg selv.
Og slik endte jeg altså opp i en by jeg lenge hadde drømt om å få oppleve – Roma.
Alene på eventyr …eller?
Der satt jeg, alene på et lite gjestgiveri rett ved torget Campo de Fiori. Det mest romantiske sted på jord, alene. Jeg sukket litt oppgitt for meg selv der jeg satt på sengen. Skulle jeg tørre å gå ut å spise middag?
Ja visst, her var det bare å stramme seg seg opp. Jeg tok på meg en ny sommerkjole, det eneste klesplagget til meg selv jeg hadde investert i på lenge. Håret var nyvasket, og med litt sminke følte jeg meg bedre enn på lenge.
Jeg var akkurat ferdig med det som må ha vært verdens beste pasta med scampi, og satt og kikket på alle menneskene som gikk forbi, da det plutselig sto en mann foran bordet mitt.
Kan jeg sette meg ned sammen med deg?
Han presenterte seg og fortalte han bodde på samme gjestgiveri som meg. Han var også alene og lurte på om han kunne få spandere et glass vin. Jeg er ganske sjenert, og min første tanke var å takke nei, men det var noe med smilet hans. Han kom også fra Norge, selv om han kunne lurt meg med sitt italienske utseende. Det viste seg at han hadde en italiensk far og hadde bodd mye i Italia. Nå var han på en forretningsreise i det gamle hjemlandet.
Vi fant tonen med én gang. Vi ble enige om å møtes igjen, og vi ruslet rundt i gatene, utforsket små smug og spiste gelato foran den berømte Trevi-fontenen. Jeg trodde ikke det fantes menn som ham. Det var som om å være med i en gammeldages svart-hvitt-film, full av romantikk. Det føltes som om ingenting var umulig sammen med denne mannen.
Atskillelsen
Det ble noen fantastiske dager i Roma. Da vi skulle skille lag den siste dagen spurte han om vi kunne treffes igjen i Norge. Det var ingenting jeg ønsket mer, og før jeg visste ordet av det var vi et par.
Året etter dro vi tilbake til Roma på sommerferie. Turen gikk igjen til Trevi-fontenen der vi spiste is sammen for første gang.
Der gikk han ned på et kne, og fridde.
Den dag i dag, mange år senere, er vi fortsatt mann og kone, og jeg får fortsatt sommerfugler i magen av å se på den flotte, kloke og spennende mannen jeg møtte i Roma.
Tweet
