Peter har tatt turen til Paris for å ta temperaturen på den småfrekke franske hovedstaden.
Det første man tenker når man sprader rundt i Paris’ gater, er at Paris alltid var ment som en verdensmetropol. Grandiose bygninger og overdådige parker kjemper om oppmerksomheten, gatene syder av stolthet og hele byen er et eneste stort overflødighetshorn av kulturhistoriske skatter.
Jeg må ærlig innrømme at få ting er morsommere enn når det man trodde var overdrevne klisjeer viser seg å være sanne. Etter bare få timer i Paris hadde jeg allerede opplevd stressede kelnere som flyr mellom bordene, fjonge frøkner som spiser lunsj med hunden sin og oser av parfyme, urbane hipstere med tredagers-skjegg, stripete t-skjorter og sko uten sokker. Det er slitne scootere som freser forbi, fortauskafeer der forelskede par drukner i hverandres øyne mens eldre herremenn sitter i en krok og debatterer. Det er vin til lunsj og ballspill i parken. Det er bagetter under armen og lua på snei. Det er Paris!
Å gå rundt i gatene i Paris gir deg nærkontakt med den bydelen du befinner deg, men det er først når du bytter fra frosk- til fugleperspektiv og kommer deg opp i høyden at du virkelig innser hvor omfattende og mangesidig byen virkelig er. Fra utendørsrestauranten Déli-Cieux i niende etasje på det gigantiske varehuset Printemps har du slående panoramautsikt over hele byen. Severdighetene som tidligere kun var ubesøkte ikon på et turistkart, vokser opp av det kaotiske havet av bygninger. Her skal jeg dog legge inn en advarsel: Ikke la deg lure av avstandene! Når du fra et utsiktspunkt får oversikt over f. eks Triumfbuen, Eiffeltårnet eller kirken i Sacre Coeur, ikke tenk følgende: «Jøss, ligger det så nærme? Men da går vi jo bare bort da!» Tro meg, du kan komme til å gå deg i hjel. Metroen tar deg hvor enn du vil raskt, enkelt og billig.
Onsdag kveld gikk turen til Brasserie Bofinger, som ligger rett overfor det nye operahuset på Place de la Bastille. Stedet åpnet dørene i 1864 og går for å være det eldste og beste brasseriet i Paris. Etter en småfrekk hummersalat, gikk turen videre til en annen sann klassiker: Jazz! Jeg skal ærlig innrømme at mitt forhold til jazz i beste fall er ambivalent. Jeg kan ikke utstå når jazzmusikerne smører på med det som kun kan forklares som det musikalske motstykket til et epileptisk anfall. Mange vil også kalle dette instrumentonani, hvilket også fungerer utmerket for å sette et bilde på den type jazz man helst klarer seg uten. Derfor var jeg mildt sagt skeptisk da jeg lot meg dra med inn i natten og ned i den ikke helt ukjente jazzkjelleren Caveau de la Huchette.
Men kjære leser, la meg bare få si: Det var fantastisk! Bandet spilte en myriade av ulike låter, noen rolige, andre mer svingende. Jeg kjente at skulderen begynte å gå mens foten trampet takten. Hadde det ikke vært for at jeg rakk å ta til fornuften, så er det ikke helt umulig at jeg kunne funnet på å danse! Dansegulvet begynte å fylle seg opp med andre danseglade og det var noe fantastisk med blikket til de ivrige jazzdanserne i alle herrens aldre og fasonger. De har en glød som vitner om en glede som strekker seg langt forbi hverdagslivet. Det er livslyst i sin reneste form, det er en gnist av ekte glede. Man innser plutselig at den koselige gamle damen man passerer på gaten, faktisk kan være en danseglad jazzfantast på si. Ingen er bare det du ser.
Da jeg neste dag hoppet av metroen på Boulevard de Rochechouart sto gateselgerne som sild i tønne, og da vet man at man nærmer seg en skikkelig turistfelle. I dette tilfellet var det den enorme kirken i Sacre Coeur. Utenfor kirken myldrer det av juggelselgere og skoleklasser på tur, inne i kirken råder stillheten. Man kan ikke annet enn å la seg fascinere av takhøyden i denne enorme kirken. Nå skal ikke jeg prate for andre, men jeg tror nok Jesus selv ville gitt tommel opp.
Men du, i dag klarte jeg å gå meg vill igjen… Full av pågangsmot staket jeg ut kursen fra Sacre Coeur på beste måfå og la i vei. Jeg ønsket å ta meg til Montmartre, for dette er et område jeg har hatt lyst til å besøke helt siden jeg for noen år siden så filmen Amelie fra Montmartre; kanskje min favorittfilm over alle. Med stjerner i øynene drømte jeg meg tilbake til filmen, helt overbevist om at jeg kom til å bruke formiddagen sammen med smilende montmartrere. Sammen skulle vi le av den klumsete assistenten til frukthandleren og diskutere meningen med livet til morgengry. Men akk. Retningssansen min viste seg å være like krøllete som håret til en fransk student og i løpet av kort tid hadde jeg endt opp i nok et østkantstrøk. Rakkern pokkern så lite trivelig det er å trekke langs toglinjene som en løsbikkje når man har forventet stripete gensere og sofistikert barteføring. Det er noe med den følelsen når du har klart å gå deg skikkelig vill. Det er litt spennende, mest gøy, men også en anelse ufint.
I skrivende stund sitter jeg på en herlig utendørskafé like ved Place de la Sorbonne og gjør meg klar for avreise. Det har vært noen fantastiske dager og alt jeg kan si er at 3 dager er alt for lite. Jeg kunne vært her i ukesvis og fortsatt vært sulten på mer. Hver gate er en opplevelse, hver bydel en egen verden. Paris er en komplett fargepalett, et spekter av inntrykk som går langt utover hva en stakkars tekstforfatter klarer å skildre på bare noen få dager. Og slik er det nok med alle storbyer. De har så mange historier å fortelle, så mye å oppdage, en verden full av muligheter som bare ligger der og venter. Her skulle jeg egentlig avsluttet med en svulstig sammenlikning av tenningen av den olympiske ild og min nyanskaffede interesse for storbyreiser, men det kan vel være greit å ikke gå helt av skaftet heller. Så da sier jeg heller takk for meg og bon voyage!