Livet som småbarnsforeldre byr på lange dager, lite søvn og høyt støynivå. Da er det godt at det er lov å dagdrømme litt mellom slagene.
Han ser på meg, et lurt smil venter i munnviken. Han vet at jeg vet, men han bryr seg ikke. Før jeg rekker å stoppe ham så har han løftet hele grøtskålen og sendt den gjennom rommet. Mens vi voksne gjør store øyne, slår han om til et enormt smil. Hunden, som til nå har ligget uberørt på bakken og halvhjertet fulgt med, sveiver i gang halen og spretter opp. Middagen er servert! Grøt på 
bakken, brokkoli på bordet, vann på klærne, grøt i fjeset, brokkoli i luften, vann på bordet. Kjøkkenet er fullt av oppvask og den rolige middagen har blitt en grisefest. Alt vi har servert så langt har blitt underkjent og selv leverposteien ble sendt tilbake. Det vi står igjen med er en stor bøtte spørsmålstegn og et sultent barn som er tøffere å blidgjøre enn Hellstrøm. I stua ligger bråkete leker som et minefelt og bare venter på å bli utløst. Guttungen blir merkverdig stille i noen sekunder og en velkjent duft av fordervelse fyller rommet.
Jeg ser på min kjære, hun ser tilbake. Fire slitne øyne møtes og i et stjålet sekund er vi langt, langt borte. Vi drømmer oss vekk til et hotell der alt er snudd på hodet. Et sted som Sunprime Hotels. Der flekkete joggebukser byttes ut med myke morgenkåper. Der bleier har blitt til badetøy og smokker til solkrem. Der vi kan våkne opp etter en lang natt og være mettet på søvn. Der frokost serveres blant svaiende palmer og vi kan sitte i timevis og blafre i hver vår bok, kanskje akkompagnert av et glass rødvin. Eller to. Der havbrisen flørter lett med håret og tiden sakte passerer mens man bare er til. Når kroppen blir for varm og svetten pipler, senker vi oss ned i bassenget for et forfriskende bad. Når magen knurrer, blir vi servert de lekreste retter av en smilende kelner som kjenner oss og vet hva vi liker. Der batteriene lades og sjelen masseres. Et sted der ferie er ferie og roen kan nytes i lange drag.
Så våkner vi til og blir slengt tilbake til krigssonen på kjøkkenet. Vi smiler til hverandre og tenker det samme: En vakker dag, en gang når lillemann har blitt eldre, da blir det voksenferie. Et hvileskjær i hverdagen for bare oss to, men ikke nå. Vi ser på vår lille tyrann, smiler fornøyd, bretter opp ermene, tar på oss hjelmene og stuper ut i felten igjen.
